Kjæreste, magesjau og leggkramper!

Du kjære kaos😂😂

 

Dette har vært en helt surrealistisk dag🙈

 

Jeg har fått meg kjæreste i dag, på en helt forskrudd måte, jeg har hatt besøk av en venninne og snakket om de pinligste øyeblikkene av total tilt vi har hatt opp igjennom, og jeg har vært dårlig mesteparten av dagen, med en hælvetes kvalme og rennarææææv! (Eller lett kvalme og løs mage, mulig omgangssyke, for sarte sjeler) Så nå sitter jeg her med krampe i høyre legg pga lite påfyll av væske i kroppen, og spiser en svææææær bolle med vanilje is dynket i oboy, mens magen romler så høyt at jeg måtte skru opp lyden på tv?n såpass at vesla i etasjen over våknet og var irritert. Samtidig er jeg sånn middels sjalu og grinete , mens jeg sitter å irriterer meg over at denne mannen jeg har havnet i et forhold med, er treig til å svare på snapchat. (Dog helt innafor, da han tross alt er på jobb og har bedre ting å gjøre enn å sende snap helt uten innhold frem og tilbake med meg, bare fordi jeg kjeder meg😝) 

((Shit, for noen laaaange, tunge setninger😳))

 

Så nå som dagen går mot slutten så kan jeg ikke annet enn å riste på hodet og humre litt for meg selv. For et kaos av virrvarr og møøøl!🙈

 

Denne dagen startet i går...-eller altså.. Det går jo ikke an, for denne dagen startet vel ved midnatt som alle andre nye døgn, eller ved lysets frembrudd, som alle dager gjør, men dagens kaos, det startet i går! 

Jeg har som dere vet datet en fyr siden tidlig i sommer og i går hadde vi vår første krangel, sånn face to face. Vi har vært både sure, tverre og toskete begge veier tidligere også, men ikke så ille som i går og tidligere har det vært på snap, messenger, sms og telefon.. I går var vår første krangel på ordentelig! Og hvordan endte det? Jo, sånn helt ulogisk og totalt absurd, så endte det opp i et forhold😂🙈

Kjapt oppsummert så var det litt sånn;

 

«Men faen a! Skal vi bare leke eller?»

«Nei, men skal vi liksom bare rushe inn i et jævla forhold da eller?»

«Ja, det hadde jo vært fryktelig fint og føle seg litt verdsatt!»

«Ja, men det er faen meg greit!»

«Fint!!! Da er vi sammen, da eller??»

«Ja, hvis det er sånn det skal være så!»

«Flott, da er vi det da!»

 

Altså, det er selvfølgelig ikke heeeelt sannheten at vi sa akkurat det, men grunnen til at dere ikke får hele sannheten er rett å slett at vi var så forbanna, sure og tverre begge to, at hva som egentlig ble sagt sånn i affekt er det umulig å huske helt riktig. (Og jeg snakker fryktelig fort, så med tanke på at vi diskuterte hele dagen, så ville det vært like mye tekst som i et gammeldags leksikon på 17 bind!)

 

Så da våknet jeg tidlig på morran i dag til at sjølvesten hadde oppdatert statusen sin på nattevakt til i et forhold, og jeg kjente at jeg fortsatt var litt sur, så det skulle i allefall ikke jeg gjøre! (Bare sånn på trass, selv om hjertet hoppet over et hakk eller tre og jeg ble svært nær 13,5 år med sommerfugler i magen og stjerner i øya) 

Et par timer senere, mens han sov trygt å godt i sengen sin, så oppdaterte jeg min status også, siden jeg skjønte at jeg var en barnslig dritt, og at sommerfuglene var like deler av forelskelse og magevirus, å at stjernene i øya mest sannsynlig er det dårlige synet som sniker seg innpå etter fylte 30..

 

Så, da hadde jeg visst fått meg kjæreste da gitt.. Så da kunne jeg ta fatt på neste bit av dagen. En god venninne skulle komme en tur på kaffe siden det er alt for lenge siden jeg hadde sett henne! Og sett bort i fra at jeg satt nesten like mye på do som i sofaen mens hun var her, så var det veldig koselig å se henne igjen! Vi mimret om gamle dager da vi var unge og gale. (Nå er vi bare unge...-eller bare gale..?) 

Hun hadde hatt noen svært artige turer til sydligere strøk og selv har jeg jo faktisk klart å tilte på en x på ferie i syden som endte opp i at han ble lagt i jern og jeg hadde ikke klær. For de skulle han ha siden han hadde kjøpt antrekket til meg for dagen😂😂 For en tid! Glad det er luftmadrasser, armringer, god mat og vin som er tema på feriene nå, og ikke ozo, raki, fyll og faenskap. 

 

Så når hun dro var det å hente ei frøken som ikke ville ta buss i dag, så hun sto igjen på trass og ville bli hentet, en annen skulle hentes på SFO mens tredjemann hadde karret seg hjem med bussen. De fikk servert verdens stusseligste middag siden jeg måtte bruke store deler av tiden på badet under tilbereding, så kyllingen var så tørrstekt at den nesten støvet, saus orket jeg ikke kjøpe i dag, så nudler og ketshup måtte bare duge i dag. De fikk i det minste noe som lignet på mat, og bør være fornøyd med det! 

 

Minsten skulle på trening, mens mellomste måtte bare «sånn serr fikse noen nye innlegg på sin vlogg» eller hva de kaller det når de blogger videoer, og eldste skulle være med meg å kjøpe brød, siden jeg i en alder av 33år tydeligvis ikke klarer det sjæl uten å gjøre noe feil. 

Denne drøye timen gikk forholdsvis smertefritt og jeg klarte å holde meg utenfor huset uten å «drite meg ut»

Da var det på tide med en liten dupp på en utslitt gammel skrott før unger skal i seng. 

Min nyanskaffede bedre halvdel var snill og vekket meg så ikke ungene ble oppe hele natten, men kom seg i seng bare en liten halvtime over normal tid, og det til tross for min godt over gjennomsnittet bedritne oppførsel mot ham dette første halve døgnet som et par. (Tolmodig fyr allerede han der😍)

 

Og sånn var min noe spesielle dag da, så kanskje jeg skal ta med meg leggkrampa, romlemagen og bustehue som jeg forøvrig har glemt å gre i dag og ta meg en aldri så liten sigarett på terrassen før jeg dusjer av meg både magevirus og skammen over ræva oppførsel, slik at jeg kan starte dagen i morgen som en litt mer uskyldsren og søt liten frøken. Selv om typen ikke kommer hit i morgen, så har han jaggu fortjent å vite at det sitter en velstelst, hygienisk og hyggeligere versjon av hans nyanskaffede kjærringemne å savner han litt i skammen over åsen her😊

 

Ha en fortreffelig natt folkens! Eller dag, for dere som er litt treige å ikke leser før i morgen😝 

 

God natt, fra en nyforelsket maniac!❤️

Ja ja fans.. Som dere ønsker😊

På tide å blogge litt personlig gjen får jeg beskjed om😝

 

Koselig med så mange tilbakemeldinger ang hva jeg skriver om, men aller mest at dere setter pris på HVORDAN jeg skriver. Skyter fra hofta og snakker fra levra, og da er det en deilig følelse at det blir tatt så godt i mot😊

 

Som jeg skrev i et av mine første innlegg er jeg en skikkelig vims og et levende følelsesmessig kaos på to ben. Og det preger definitivt hverdagen min like mye ennå. 

 

Som dere vet har jeg nå kommet meg vekk fra min voldelige ektemann, jeg er i ferd med å vinne livet mitt tilbake, barna og jeg har flyttet og jeg har begynt å date en trivelig fyr. (Stakkars fyr😂)

 

Så... Hva mer kan jeg skrive om da egentlig. Bare den innledningen her dekker jo essensen i hele min hverdag.

Men dere er ganske sugne på noen juicy details? Hahaha! Som dere ønsker;) Jeg har jo tross alt lovet dere at jeg ikke legger lokk på noe og at jeg er ærlig på godt og vondt. Og ja, denne våren/sommeren har vært preget av mye vondt, så nå skal dere få lese om noe som er både godt og herlig fucked up på samme tid😝

 

I juni startet jeg å date en fyr.. Aaaaaalt for tidlig i forhold til hva jeg har gått igjennom, men samtidig så etterlengtet å få noe positivt inn i livet igjen som er "voksenrelatert" (jeg har jo masse positiv energi i form av ungene, men man trenger jo å være voksen også)

Og i juni møtte jeg også en jente som jeg falt pladask for! (Ikke kjærlighet assa, men fy fela for ei god venninne hun har blitt på kort tid)

 

Så hva tar man og forteller om først?

 

Vel...-jeg har lært at det er damene først;)

 

Nye folk kom til på campingen en fredag, der jeg har vogna mi.. Jeg ble bedt over på et glass vin og gud bedre for en match! Hele den helgen ble vi sittende og skravle. Vi snakka på snap, telefonen og face hele påfølgende uke og så kom sommerferien. Vi har sola oss, bada, ungene våre går veldig bra overens, vi har tatt en fest og vi har vært på fjelltur. Hun lytter og forstår opp mot hva jeg har vært igjennom og jeg lytter å forstår hennes historie. Det er helt gull og ha en venn, rådgiver og støtte som er der uansett tid eller sted. Vi er så like at det er helt skremmende på de fleste ting. Vi har samme interesser, men er også veldig forskjellige. Dette gjør at vi kan ha konstruktive diskusjoner og vi kan både veilede og villede hverandre. Helt rått, men det kjennes som vi har kjent hverandre en evighet og det til tross for at det har gått kun 3 mnd. Hun kjenner min historie og jeg kjenner hennes. Denne jenta er jeg blitt skikkelig glad i og hun har fått en egen plass i mitt hjerte❤️

 

Også har vi denna daten da😳

Det er jo også et kapittel for seg selv🙈

 

Han er sta, egen og en skikkelig nøtt. Han er langt fra søt og det kan både irritere vettet av meg og jeg digger det! (Kommer an på dagsformen...) Noen dager savner jeg han så det gjør vondt langt inni hjerterota, mens andre dager kjenner jeg at det er alt alt ALT for tidlig å gå inn i noe forhold. Jeg har jo fortsatt angst for å være alene, så på tunge dager preget av angsten kan jeg nesten be han flytte inn😂 Men så slår virkeligheten inn og jeg kjenner at jeg må finne igjen meg selv helt før jeg kan involvere meg i noe som helst! Så lenge jeg VET at vi ikke driver med noen andre samtidig, så har jeg det helt fint med å "bare" være på dater'n inntil videre. Ja! Det hender hodet kjører på overload og jeg tror jeg vil ha noe mer, men innerst inne vet jeg at å rushe det ikke er bra.. Jeg skal kjenne han veldig godt før jeg bestemmer meg for noe. (Føles litt som jeg bare sitter å skriver det han sier til meg når jeg har knekken, men han har SÅ rett)

 

Så sånn er dagene mine for tiden da... Barna, venner, daten, psykologen, kiropraktoren, advokaten og meg😂👏🏼

 

Jeg fridde forresten til kiropraktoren min i dag, men det gikk dårlig, så jeg er fortsatt singel, men "exclusive" med daten min👌🏼

Shit happens!😝

 

Troen på sommeren fra hælvete...

Jeg har nå forsøkt å få litt brunfarge før sommeren er helt over og mens jeh ligger der kommer tankene til meg. Dette har på mange måter vært sommeren fra hælvete selv om jeg var helt sikker på at det skulle bli den beste på veldig mange år. Det startet så bra med å endelig gå fra min voldelige ektemann, men derfra gikk det en stund bare nedover. 

 

Det ble en veldig reaksjon for ungene når de så han slå meg ned, og to av tre har slitt mye i sommer med videre reaksjoner. Jeg har har vannlekkasje i campingvogna, problemer med strømmen der, jeg har måtte bryte med noen "venner" og jeg har fått jobben langt oppi halsen siden de ikke respekterer at jeg er sykmeldt, så jeg sa opp i affekt..

 

Det har ballet på seg og det ene har overlappet det andre, MEN! Det finnes alltid noen lyspunkter. Midt oppi det hele har jeg også fantastiske venner som er der for meg og støtter meg gjennom alt. Jeg har snille naboer på både campingplass og hjemme som hjelper meg og støtter opp, og jeg har en fyr som får tankene mine langt vekk fra hælvete.. I allefall stort sett:-P

 

Nå er jobben ute av livet, jeg er kvitt eksen, ungene begynner på ny skole og vi kommer nærmere alle våre. Jeg bør være sjeleglad!

Men det er jeg ikke.. Jeg kjenner på tomheten, maktesløsheten, irritasjonen og forbannelsen over alt som har vært. Samtidig kjenner jeg på sorgen over å ikke ha hatt hverken tid eller mulighet til å kunne reagere på noe selv. Jeg har ikke kunnet ledd ut eller grått meg tom sammen med en god venninne. Jeg har ikke kunnet vært helt for meg selv og skrike og slå i filler noe. Alt er her inne ennå.. 

 

Det føles som jeg skal eksplodere av følelser samtidig som det føles som alle er feil.. Er jeg glad har jeg dårlig samvittighet for at jeg klarer å kose meg litt. Er jeg lei meg for jeg dårlig samvittighet fordi jeg burde være glad nå.. Jeg kjenner på sommerfugler i magen og synes det er for tidlig, men samtidig har jeg jo jammen meg fortjent å kjenne på de igjen.. Jeg prøver å holde meg positiv, men da kommer tårene og ensomheten.

 

Men til syvende og sist....

-Denne høsten vinner vi!<3

De eneste du kan stole på...

 

Det er skremmende hvordan en vaskeekte psykopat kan vri og vende på sannheter av alle slag. Hvor mange ganger har han truet meg, slått, sparket og forgrepet seg vet jeg ikke totalen av, men han gråter hver gang. Sa han elsket meg og at jeg måtte bli. Når jeg endelig var sterk nok, og klarte å samle det siste av alt mot i hver eneste celle i kroppen og endelig gå, så må han bruke andre taktikker. Han har tapt, men nekter å gi seg. Han vrir hele saken og kaller MEG gal😳 Jeg trenger visst hjelp og han har alltid kun støttet meg. Jaja, da er det vel derfor jeg nesten mistet alle venner å bekjente da. Fordi jeg låste meg selv inne. Det er kanskje derfor jeg jobber i butikk også? Fordi jeg helst ikke vil ha noe med folk å gjøre?😝

 

Samme kan det være. Han får leve i sin boble og jeg skal definitivt holde fast på min nye boble selv også. For den følelsen av å være fri er fantastisk. Hver eneste dag jobber jeg hardt med meg selv, men verden blir også bare mer og mer rosa. Jeg har flere venner rundt meg igjen. På noen mnd har jeg truffet mange nye mennesker og jeg har fått tilbake kontakten med de gamle. Endelig begynner jeg å komme tilbake til den jeg en gang var. Veien er fortsatt laaaaang å gå, men kjenner at jeg finnes der inne igjen. Håpet som var borte er tilbake og JEG/MEG kommer sakte men sikkert frem fra langt der inne.

Endelig kan jeg gi faen i hva folk tenker. For det er så vanvittig mange fordommer der ute, og de brydde meg aldri før. Kanskje det er den viktigste biten for meg å få på plass igjen.. 

 

Jeg har tatt med meg kompiser på tur og selv om jeg vet at enkelte har tankesett fra 17-pil og bue, og tror at gutter og jenter ikke kan være venner uten noe mer, så gir jeg javnt faen. Jeg trives best med gutta som regel, og sånn er det bare. Mine 4 nærmeste venninner er akkurat som meg, og de eneste jeg føler at helt ærlig forstår. De skjønner at jeg faktisk kan reise på overnatting med kompiser uten å ligge med de😂😂 Og jeg er faktisk mer imponert over hvor lite opplyste de som tror noe annet er, enn jeg bryr meg om hva de mener.

 

Den siste mnd har jeg fått høre at noen tror jeg er redd for å være alene. (Sagt i en nedsettende tone og at jeg derfor er på utkikk etter en kjæreste og at det nesten er samme faen hvem) 

Vel.. Jeg kan svare på det jeg... JA! Jeg er livredd for å være alene faktisk. Jeg har blitt utsatt for utrolig mye vondt når jeg har vært "alene" med min x-mann, og hver eneste dag er jeg redd for at han skal dukke opp. Derfor er det godt å være sammen med noen andre mennesker hele tiden, for da føler jeg meg trygg. Men resten av svaret er.. NEI! Jeg er ikke på konstant leit etter kjæreste. Og jeg driter absolutt ikke hvem det skulle være. Jeg har hatt med meg flere kompiser på tur, på besøk etc de siste mnd fordi gutta gjør at jeg føler meg tryggere og mer beskyttet mot vold enn det jentene gjør. De gangene jeg har vært med jentene har vi heller vært flere.. Noen som lurer på om jeg har sex med de også? 

Vel, da er svaret nei..😂 Og jeg har heller ikke hørt om noen som lurer. For det er greit å være venn med samme kjønn, men ikke med motsatte.

 

Så kjæreste har jeg ikke gitt, men når den tiden kommer skal jeg heller ikke la min vonde fortid ødelegge for noe som kan bli bra. Jeg jobber hver eneste dag med å finne meg selv igjen og en del av selvrealiseringsprosessen er kanskje etterhvert å finne en livsledsager. Men jeg har det absolutt ikke travelt. 

 

Det finnes dog én person der ute som jeg har et godt øye til og det vet han godt. Han kommer nok til å komme på besøk og han blir nok med på flere turer, men det gjør de andre vennene mine også. For han er en person som ikke nekter meg å være meg. Og om han skulle begynne med det, så er det kroken på døra. Han lærer meg å kjenne på samme måte som jeg må lære meg å kjenne ham. Man må bruke tid på mennesker for å lære hvor de har vært i livet, slik at man slipper å komme tilbake dit igjen. Livet skal ikke tilbake, det skal videre, opp og fremover. 

Så bare for å være "atal" ,(som jeg sier), så skal jeg ikke si noe om hvem som har en litt større oppmerksomhet enn de andre. Så har folket noe å slarve om en stund til. Jeg kan jo ikke ta fra bygdefolket og nett trollene den muligheten heller 😝

 

For min del så bryr jeg meg ikke, for jeg er opptatt med å legge det vonde bak meg, lære meg å stole på andre mennesker igjen, og å jobbe med mine egne indre demoner. For når bakken forsvant under føttene mine var det lettest å stole på demonene. De var det eneste jeg kunne stole på at var der, for de slapp aldri taket. Det jobber jeg med å snu. Jeg skal spa tilbake fotfestet og heller slippe taket på det eneste jeg hadde å holde fast i.. 

 

Demonene skal bort og JEG skal frem igjen!💪🏼

 

 

 

Trenger ikke dritt i mitt liv lengre..

Det er flere innlegg i diverse sider om dagen ang forhold som ryker og hva som er værste måten å gjøre det slutt på. En av de er valget: Og bli forlatt eller utroskap?

Jeg kjente at jeg fikk lyst til å forklare min historie, men lot det være da jeg så alle kommentarene. Det var helt tydelig hva folk mente..-og at vi er skjønt enige! 

 

98% av alle svarene var utroskap, og flere av disse begrunner det med at det rett og slett er det værste man kan gjøre mot et annet menneske. Det er definitivt helt nederst av søpla og vitner om mennesker som ikke har hverken empati, sympati eller et snev av hederlighet. 

Hvordan et helt folk kan stå så innmari sammen om en felles enighet blåste meg helt av banen. Det vitner om at det faktisk er et betydelig flertall av gode menn der ute og at jeg bare har vært vanvittig uheldig som har møtt på den værste av de alle. Jeg tillater meg å sitere en kommentar som hadde fått over tusen "likes" 

 

"Å kunne være utro mot den som stoler på deg og har gitt hjertet sitt til deg, for så og se personen i øynene og lyve om det, eller til og med si at du elsker denne personen, er det aller værste du kan gjøre mot et annet menneske. Da er du helt i bunnen av rangstigen blandt mennesker. Da er du ikke bare ekstremt umoden, men tvers i gjennom ondskapsfull og grusom. Det ødelegger så utrolig mye mer enn det som kan beskrives i en tråd på nett. Mennesket som blir sveket sånn på det aller groveste kan få alvorlige problemer for resten av sitt liv. Det går utover både fysisk og psykisk helse, familie, venner, barna og alle fremtidige bekjentskaper være seg om det er jobb eller privat. Det burde vært lovens strengeste straff for slikt. Eneste tingen i verden som sidestiller seg med pedofili, dyremishandling og overgrep, og en av de fire tingene i verden hvor jeg faktisk er for offentlig henrettelse i form av steining!"

 

Jeg kjenner meg så sinnsykt igjen og kan lett skrive under på den kommentaren! Det er virkelig det aller værste en kan gjøre mot noen. 

 

Et blåmerke blir borte igjen, alt annet kan gro faktisk.. Men ikke det å få misbrukt tilliten fra den kanskje eneste i verden man noen gang turte å stole 100% på.

 

Min x-mann gjorde så utrolig mye mer vondt mot meg enn "bare" det å være utro, og jeg har opplevd utroskap før også, men noe jeg kommer til å ha med meg hele livet er den første gangen jeg tok nettop han i utroskap. At han fortsatte bak min rygg flere ganger, at han slo, sparket, slang dritt og forgrep seg på meg er ikke det værste. Det er bare i tillegg til.. Når vi var i den fantastiske rosa boblen over å akkuratt ha fått en nydelig liten baby og han så meg dypt inn i øynene og fortalte hvor mye han elsket meg og han fridde til meg.. 14 dager etter tok jeg han i utroskap.. Heldigvis er jeg kommet dit nå at han ikke betyr noe som helst for meg lengre. Han er bare en ussel, fæl, stakkarslig fyr som må dytte tissen i hva som helst for å søke bekreftelser. Han er ikke verdt en tåre lengre og det koser jeg meg med. Jeg føler meg så uendelig fri nå som jeg slipper å gå rundt å ha vondt i magen for alt han gjør bak min rygg. Jeg slipper å bekymre meg for sykdommer han drar med seg hjem for å straffe meg for at han er utro..

 

Det er godt å vite at selv om jeg har blitt utsatt for absolutt værste sort av mann, så er det jeg som står med rak rygg og æren i behold etter disse 7årene... Ikke han!

Det er jeg som kan se folk i øynene og slippe å gjemme meg. Jeg kan være stolt av at jeg er meg og at jeg kom meg unna. Jeg vet at jeg er et 100ganger bedre menneske enn han og at INGEN mennesker jeg kjenner synes det han har gjort er greit.. Og skulle jeg ta feil og finne noen råtne egg i kurven av folk rundt meg, så er det ikke værre enn å kaste det ut. Jeg slipper å være i tvil på om mine venner er gode venner for jeg har nok mennesker rundt meg til å selv kunne sile ut dritten og ikke ta til takke med det jeg får utdelt:)

 

Så til slutt.. Takk for alle som er der, sammen er vi sterke. Dritt går i kompostkverna;)

Revet i to...av én..

Jeg bør være glad han er borte. Folk gratulerer meg med å være fri og støtter meg gjennom det som har skjedd. Hodet mitt derimot spiller i mot meg. Jeg vet så inderlig godt at det aller beste er å ikke være i et forhold som er både fysisk og psykisk voldelig, men alikevel så savner jeg han. Hver eneste time og hvert eneste minutt. Jeg elsker den ene siden av denne mannen fra bunnen av mitt hjerte og jeg skulle bare så inderlig ønske at han kunne være bare den han er når han er snill. 

 

Du vet.. Den mannen som lyver om alt mellom himmel og jord. Han som er enig med den siste han snakket med uansett og ikke står for det han sier. Den mannen som er ekstremt kontrollerende og sykelig sjalu. Han som ikke er støttende når jeg trenger det mest, og ikke legger seg inntil meg når jeg gråter. Mannen som skjeller meg ut når jeg er lei meg og forteller meg at jeg ikke tenker riktig. Han som er utro og har både verbale og sexuelle forhold bak min rygg. Han som aldri innrømmer noe som helst. Mannen som er voldelig og tvinger meg til ting jeg ikke vil. Jeg hater han med hele meg og vil vekk.. Jeg ønsker han død..

 

Men...

 

Du vet... Den mannen som stryker meg på ryggen og forteller at han elsker meg. Han som sier jeg er vakker uansett hvor sliten jeg er. Han som henter i barnehagen og er med på svømming. Han som lager middag med meg og skryter uhemmet av maten selv om jeg lager grandis. Han som kryper inntil meg når jeg fryser og som holder hånden min på tur. Han som er så fortvilet over at foreldrene hans ikke forstår hvor mye jeg har hjulpet til med og hvor mye jeg elsker ham. Han som gråter av skam over sin sjalusi og forteller meg at det er fordi han elsker meg så høyt og er redd for å miste meg. Jeg elsker den mannen så inderlig høyt. Fra det dypeste i hjertet gjennom hver eneste celle i hele kroppen. Fra topp til tå. 

 

Jeg skulle så indelig ønske jeg kunne dele han i to. Kaste den slemme og beholde den gode.

 

Jeg har anmeldt den slemme siden hans og håper han råtner i fengsel. Samtidig har jeg så dårlig samvittighet for den gode siden hans som ikke har noe der inne å gjøre. Den gode siden vil jeg redde fra hælvete som kommer for han. Og den slemme siden skal faen ikke få slippe unna..

God jul alle!!!

Noen små tanker om julen..

 

Når julen skal være en koselig tid med de man er glad i kommer alltid disse tankene mine i spinn. Jeg kjenner jeg blir melankolsk og full av savn og sårbarhet. For julen er faktisk ikke som i en romantisk Hollywood produsert film for alle..

 

Jeg tenker ikke bare alle de som ikke har noen, men det finnes også noen som ikke har alle.. Jeg tror faktisk ALLE savner, tenker på, eller mangler NOEN! Skjønner du greia?

 

Personlig har jeg et ekstremt savn til min mormor som gikk bort for noen år siden, også skulle jeg ønske at jeg hadde giftet meg inn i en mindre dysfunksjonell familie hvor alle kunne vært sammen som venner. Men det jeg savner aller mest eller i allefall drømmer mest om er å kunne feire jul på ekte Hollywood vis. Alle venner, bekjente og de man er glad i på et å samme sted. Ingen vonde følelser. Ingen drama, sjalusi og komplikasjoner. 

 

Tenk dere drømmesituasjonen å kunne feire jul akkurat med de man vil uten at noen andre følte seg tråkket på eller tilsidesatt.

Tenk om man kan feire med x'en så barna kunne være sammen i jula. Det er jo barna julen er for!? Eller om man ikke har barn hadde det faktisk vært utrolig godt å kunne feire helt alene med kun den ene du har kjær, på en hytte i fjellet med store hvite filler utenfor vinduene, fyr i peisen, pledd og pysj!

 

Alle har vi våre drømmer og det finnes uendelige sjeler, med uendelige behov og ønsker. Da blir det vanskelig å kunne følge sine egne drømmer uten å tråkke noen på tærne.

 

Men for 2017 har jeg et nyttårsforsett...

Jeg skal gi ennå litt mer faen, og jeg skal følge drømmene mine ennå litt mer. Så får vi se om de jeg er glad i står ved min side når året er slutt..

 

 Man må faktisk satse for å vinne!

 

God jul alle sammen! Ta vare på de rundt dere, og ikke glem dere selv!

Svigermonstre og indre demoner!

img_0968-2023387-10-1480856194100.jpg

 

Beklager at det har gått en stund siden jeg blogget folkens. Det har vært en fryktelig tøff høst! Men nå som jeg ligger godt begravet under dyna med feber som herjer i kroppen ser jeg endelig litt lysere på ting. Høres rart ut kanskje, men sånn er det. Og mange av dere trenger kanskje en forklaring. Og ærlig som jeg er.. på både godt og vondt skal dere få den..

 

Vi har alle våre "up's and down's" og denne høsten har vært skikkelig down... Stort sett så er høsten det for meg, men i år har det vært ekstra ille. Og jeg skammer meg ikke! Jeg driter faktisk i kritikere og nett-troll. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om negative mennesker som får en lykkerus av å være spydige og nedsettende mot andre. Min verste og eneste fiende er faktisk meg selv.

Og jeg er sterk nok til å bekjempe nettopp meg selv! Og det å slite med depresjoner til tider er faktisk en positiv greie for meg. Jeg får satt ting i perspektiv og jeg kommer ennå sterkere tilbake:)

 

Vil du være sterk må du lære deg å kjempe alene, og det gjelder uansett om du har mange eller ingen rundt deg. Det er ingen som får gjort noe for deg om du ikke bidrar selv. Men alikevel blir man formet av omstendighetene. Det er opp til deg å godta omstendighetene eller gjøre noe med de!

 

Jeg har gjennom mange år hatt et svært anstrengt forhold til mine svigerforeldre. De har slengt dritt både til meg og om meg. De har vært stygge mot ungene mine som jeg har fra et tidligere forhold og de har til og med klart og gulpe opp;

"hvem vet om minstemann er vårt barnebarn. Med en slik mor kan man ikke vite"

 

Hvem er det som kan si noe sånt?

Alikevel har jeg alltid vært hyggelig og høflig tilbake. Jeg har bedt de inn i mitt hjem til tross for at jeg da får kjeft både for hvordan det ser ut, hvordan vi gjør ting, hva vi spiser, når vi sover etc etc etc.. Når de har vært her har jeg vært en minoritet og mindreverdig i mitt eget hjem. 

Svigermor og svigersøster møtte opp i vårt bryllup i hvite kjoler. 

Svigerfar slenger med leppa for at jeg har tattoeringer. 

En gang glemte jeg medisinene til min datter på kjøkkenbenken hos de etter et besøk. Jeg ringte for å høre hva som lå i dosetten, siden hun ikke får det samme hver dag. De lo av meg, nektet å oppgi hva som var der, men skjelte meg ut for at det var et bevis på hvor elendig mor jeg er som ikke tar med medisinene til ungen min. Tenker de ikke på at de medisine hadde blitt med hjem igjen om jeg hadde kunne få gå inn på det kjøkkenet uten å møte på en full svigerfar som slenger dritt eller slapp å gå gjennom stua hvor svigermor satt med sine syrlige kommentarer. Eller om jeg hadde sluppet å sette ungene i bilen midt på natten med unnskyldningen om at det var bedre å kjøre mens de sov, siden de synes det er kjedelig å kjøre bil. Jeg har i alle disse årene funnet på unnskyldninger for å skåne ungene. Jeg har tenkt at de skal få slippe å vite, og slippe å føle på dette. 

 

Men barn er smarte!

3 år gammel spurte minstemann ved middagsbordet: "hvorfor liker du ikke mamma, bestemor? Hvorfor vil du ikke sitte ved oss og hvorfor er du slem mot mamma?"

Man kunne høre en knappenål falle. Det var så pinlig og jeg ventet bare på at det skulle tordne rundt ørene våre. Mellomste som da var sju begynte å bable om poteter og salt for å unnslippe, men 3-åringen ga seg ikke..

Men han fikk ikke noe svar heller. Men jeg derimot fikk et veldig stygt blikk. 

Hvorfor ser hun stygt på meg!? Jeg har da bare forsøkt å skåne ungene, men de har været det og kjenner på trykket selv.. Barn merker slikt og de spør!

Det er skjedd så mye stygt og sagt ennå styggere tin. Så mye og så søkt at dere vil ikke tro det.

 

Alikevel har jeg levd etter å møte disse menneskene med et smil, så vil de til slutt se at det ikke finnes noe vondt i meg..

 

Jeg har vært mye sinna på mannen min, men har samtidig synes veldig synd på ham. Tenk å vokse opp i det hælvete der..!

Selv om han på mange måter er akkuratt som dem, så får jeg også vondt av han og beskytter han. Rett å slett fordi stakkaren ikke vet bedre. Hvordan kan han vise kjærlighet, respekt og empati når ham selv har blitt utsatt for disse monstrene?

 

Ja, han har fått penger. Økonomisk støtte hele veien. De har kjøpt sko og klær for å lette den økonomiske situasjonen i en nyetablert familie, men hvorfor?? For å kjøpe seg fri? Det blir brukt mot oss i alle mulige sammenhenger. 

"Hvorfor godtar du ikke minstemann?"

"Han fikk sko!"

"Hva har jeg gjort for at dere skal slenge så mye stygt om meg?"

"Du fikk kaffe!"

 

Og så da?? Så når et barn får sko og faren får kaffe så trenger de ikke anerkjennelse, respekt og en klem da eller!?!?

 

Jeg husker jeg sa en gang for lenge siden til en annen person "Du er så heldig som får så mye hele tiden, mine foreldre gir meg sjelden penger og om de gjør det må jeg alltid ta en ekstra vakt for å betale tilbake" Han svarte: "Du er heldig du. Jeg har penger til å kjøpe ting, mens du får en klem og en skulder å gråte på. Du får anerkjennelse for at du jobber og klarer deg selv. Jeg får kun dårlig økonomisk sans og elendig selvtillit, og jeg må takle alt på egenhånd!"

 

Det har satt sine spor..

 

Slik tenker jeg om min mann også. Han har ingen utdannelse, for han fikk ikke følge sine egne drømmer, men feilet da han måtte følge sin fars drømmer. Han er usikker og forsiktig utad fordi han aldri har blitt backet opp. Hjemme er han en helt annen. Kontrollerende og til tider ganske ufin. Men han har jo alltid blitt styrt selv.. Selvtilliten er elendig siden foreldrene hans aldri gav han anerkjennelse, og det får utover oss i samme hus. Han MÅ hevde seg.

 

Jeg derimot.. jeg sier det jeg mener og bryr meg ikke om hva andre mener. Jeg tør å stå i mot. (Stort sett) Jeg er forholdsvis trygg på meg selv og jeg VET at mamma og pappa har en klem til meg når det butter. Gjør jeg noe dumt så gir de meg like fordømt en klem mens de forteller meg hvorfor jeg ikke skulle gjort sånn. Gjør jeg noe bra er de stolte og forteller til sine venner. Det gir meg styrke til å fortsette å tørre å være meg! Det er det som gjør at jeg tør å skrive det jeg skriver nå..

 

Alle mennesker kjemper en form for kamp, så vær vennlig mot alle på din vei. Du vet aldri hva slags kamp de bærer på.

Og husk! En positiv tanke om i morgen kan endre hele dagen din, så vær positiv, stå for det du mener og ikke vær redd for å være deg selv. Ingen er en mer perfekt versjon av deg enn du er selv. Så drit i hva andre mener og gjør det som er riktig for deg, men ikke bryt ned andre for å komme deg frem selv.

 

Mitt fristed!

Vi har alle behov for et fristed. Trening, et bad, en reise, en gåtur, en blogg...

Et sted der hvor man får luftet ut grumset, og tankene som spiser en opp innvendig i løpet av tiden som renner forbi, kan få flyte avsted. Det kan gå litt opp og ned, og noen ganger har man mer behov for nærhet enn å være alene, mens andre ganger orker man ikke være i nærheten av noen.

Nå har jeg en slik periode. Jeg får helt noia av folk og orker ikke ha noen rundt meg. Jeg vil bare være alene og ikke snakke med noen eller være sosial. Jeg vil gå laaaaange turer eller kjøre flere mil, sitte på en stubbe til det er blitt helt mørkt ute, eller ligge i badekaret så lenge at jeg må fylle på med varmt vann 10 ganger..👋🏼👋🏼👋🏼

Noen tror at man er veldig oppmerksomhetssøkende om man blogger om private ting. Jeg er ikke enig. Sånn er ikke jeg i alle fall. Stort sett alle mennesker får en viss oppmerksomhet for ting de gjør og går gjennom i livet. Man føler at "alle" spør og graver eller at folk snakker om ting de ikke har greie på.. 

"H*n er så teit, og h*n gjør det sikkert fordi..."👹

Kanskje man blogger for å kunne være ærlig og svare på disse spørsmålene når man ikke orker å snakke med noen. Når man ikke vil konfrontere folk med ryktene som går?

Jeg personlig, er en forbanna vims som ikke mener det samme i dag som jeg gjorde i går. Jeg mener det der og da, og jeg står for det jeg sier, men mens veien blir gått kommer det nye inntrykk, som kanskje etterhvert får meg til å se ting fra en annen vinkel.

Så selv om jeg trengte en klem i går, så trenger jeg kanskje space i dag. Selv om jeg synes en uttalelse i går var teit har jeg kanskje bearbeidet den og skjønner poenget i dag.. Selv om jeg klarte å slippe taket i problemet i går, så er det kanskje like sterkt tilbake i dag.

I dag har jeg en slik dag at alle problemene er kjempe store, det finnes ingen løsninger, jeg trenger harde gode klemmer, men orker ikke være i nærheten av folk. Alle irriterer meg og jeg liker ingen..-spesielt ikke de som snakker, rører på seg eller puster..😷

Kan vel mildt sagt si at jeg har stått opp på feil bein i dag.. (men ikke si det til meg for da revner det helt)

Jeg har tatt noen store valg i livet mitt de siste dagene, og jeg kjenner nå at hodet er på "overload" og jeg trenger rett og slett helt ro for å bearbeide de sorgene og gledene mine valg medfører. Jeg trenger å finne tilbake til meg selv. Trekke meg tilbake og mobilisere i en ellers så hektisk hverdag.

Jeg har behov for bekreftelser og føle at noen bryr seg, men ikke at folk blander seg. Det er en stor forskjell på de to! Kjenner at jeg er mørk og dyster i dag.. Føler meg som en britisk film..-helt grå, med blytungt regn over meg. Men jeg mister aldri håpet. Jeg VET at jeg er sterk, jeg kan snakke for meg, jeg er sta og jeg får det som jeg vil! (Ikke helt, og ikke alltid, men nesten)

Så i dag gir jeg fingen til hele verden! 🖕🏼

Fuck off!

Vi sees i morgen, og hvem vet...-kanskje morgendagen er lyserosa?💕

Hverdagsdemoner...

Hva eller hvem er dine hverdagsdemoner, og hvordan bekjemper du dem?

 

Vi har alle våre demoner å slite med. 

 

Noen mennesker sliter med fyll selv eller fyll hjemme. Noen sliter med angst og ensomhet. Noen har en svigermor fra hælvete, som gjør livet surt. Noen har kanskje en fortid, traumer eller minner som de ikke føler de takler slik de "burde" i hverdagen.

Det kan være så mangt og et traume for deg er ikke nødvendigvis noe traume for andre.

Husk alltid at INGEN kan fortelle deg hva du skal føle eller mene. INGEN kan fortelle deg at det er en bagatell. INGEN kan si at det ikke er et problem, for om det er et problem for deg så er det nettop det. Vi er alle forskjellige og alle har rett til å ha sine egne følelser og meninger om ting. Ytringsfrihet sier vi i Norge. Men jeg mener at det ikke stemmer. Man kan ikke ytre seg om noe som helst og spesielt ikke følelser og tanker, for da skal "ALLE" fortelle deg hvorfor det er feil eller unødvendig. Det er så tabubelagt i vårt samfunn og slite med noe som helst, men samtidig er det veldig "in" med skjulte støtteerklæringer i alle retninger på sosiale medier. Man skal ikke skamme seg, skjule det eller undergrave det sier folk, men det er de samme som ser skakt på deg om du snakker om det. Da er man oppmerksomhetssøkende og stusselig. Og det kan jeg skrive under på, at når man har det som værst er "stusselig og survete" det siste man vil høre. Det gjør ingen sterkere og få tyn for at man er åpen. Det gjør vondt værre og er som det velkjente saltet i såret. 

 

Jeg ser på meg selv som en veldig sterk person som ikke er redd for å ta opp slike temaer eller å innrømme ar jeg sliter. Samtidig angrer jeg noen ganger for selv om jeg er sterk utad, er jeg en sår person inne i meg. Jeg gråter aldri, eller i allefall sjelden så noen ser det. Men noen ytterst få mennesker får se mine dyrebare såre tårer og det håper jeg de klarer å ta som en tillitserklæring. For det er det virkelig. Gråter jeg foran deg, så betyr du noe helt spesielt og jeg har åpnet meg for deg. 

 

Akkurat nå går jeg gjennom en veldig tung periode av livet mitt og tårene kommer ofte. Helst bak lukkede dører men en håndfull mennesker ser tårene mine. Mine aller nærmeste. Tre av de er egne barn, for jeg mener at det er viktig å vise barna at det er greit å ha følelser. De skal slippe å gjemme seg eller å lukke seg inne for å gråte, være sint eller glade. Lykke, sorg og sinne er delbart. "Delt lykke er dobbel lykke, mens delt sorg er halv sorg" Det vil jeg at mine små skal kunne leve mer etter enn jeg selv har klart oppgjennom.

 

Samtidig merker at jeg at i slike situasjoner trenger man så mange bekreftelser. Si at du er glad i meg! Gjerne hvert 5.minutt. For tankene spiser meg opp hele tiden og bekreftelsene kan ikke komme ofte nok. Hold rundt meg og fortell at jeg betyr noe. Stryk på meg og bare vær der. Noen ganger er det verdt mer enn tusen ord. Og en ekstra dose med "glad i deg" kan skille hele dagen mellom himmel og hælvete. 

 

Husk å vær der for de du er glad i og fortell alle en ekstra gang i dag at de betyr noe. Men husk også og være der. Slutt med tomme ord på sosiale medier! Hold rundt dine barn, eller din kjæreste. Send en sms til mamma, pappa, bestemor eller bestefar. Gjør noe personlig for den du bryr deg om og vær der løpet ut. Legg vekk egoismen, skru av TV, telefon eller datamaskin og gi det lille ekstra i dag. Og gi deg til noen som trenger nettop DEG! Da har du noen der neste gang...-når det er DU som sliter.

 

Ha en strålende søndag kveld mine lesere og ta vare på hverandre. 

 

Husk at tårer er en tillitserklæring!❤️


hits